27. mars 2026 avsa Høyesterett sin første dom som direkte avklarer vilkårene for dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 andre ledd. Saken gjaldt en søknad om å bygge adkomstbrygge på en strandeiendom i Bærum - og spørsmålet om statsforvalterens avslag var gyldig. I denne artikkelen ser vi nærmere på hva Høyesterett kom til, og hva dommen betyr for alle som planlegger tiltak på en eiendom i strandsonen.
Hva handlet saken om?
Saken gjelder gyldigheten av statsforvalterens avslag på søknad om dispensasjon for å anlegge en ny adkomstbrygge til en boligeiendom ved sjøen i Bærum kommune, og reiser særlig spørsmål om vilkårene for å gi dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen i et bebygd område langs Oslofjorden.
Eierne hadde søkt om dispensasjon for å bygge adkomstbrygge på eiendommen flere ganger tidligere, men fått avslag. I 2021 søkte de på nytt, denne gangen for en mindre brygge – 12,5 meter lang og 1,2 meter bred.
Kommunens byggesaksavdeling ga rammetillatelse med dispensasjon, på vilkår om blant annet at det ikke måtte foretas mudring eller andre inngrep i sjøbunnen. Vedtaket ble påklaget av statsforvalteren, som mente at ingen av vilkårene for dispensasjon var oppfylt. Kommunen opprettholdt vedtaket, men stilte et nytt vilkår om dokumentasjon som viste at bryggens plassering ikke ville berøre en ålegressforekomst i sjøen utenfor eiendommen. En settestatsforvalter tok klagen til følge og avslo søknaden, særlig fordi det var registrert viktige marine naturtyper – bløtbunnsområde og ålegras – rett utenfor eiendommen.
En samlet lagmannsrett la til grunn at dispensasjon ikke ville medføre noen vesentlig tilsidesettelse av relevante hensyn og interesser. Et flertall kom – under tvil – til at fordelene ved å gi dispensasjon var klart større enn ulempene. Staten anket, og Høyesterett gav staten medhold.
To kumulative vilkår – begge må være oppfylt
Loven oppstiller to kumulative vilkår. For det første må de hensyn og interesser som bestemmelsen nevner, ikke bli «vesentlig tilsidesatt». Er dette grunnvilkåret oppfylt, må det videre gjøres en avveining av fordeler og ulemper. Dispensasjon kan bare gis der fordelene er «klart større» enn ulempene. Vurderingen av de to vilkårene vil ofte henge nært sammen, og i praksis vil de kunne gli noe over i hverandre.
Vilkårene er rettslige vilkår, og vurderingen av om de er oppfylt er rettsanvendelse. Det betyr at domstolene kan prøve forvaltningens vurderinger fullt ut. Dette er en viktig prinsipiell avklaring: det er ikke overlatt til kommunen eller statsforvalteren alene å bestemme hva vilkårene innebærer.
Høyesterett fant det ikke nødvendig å ta endelig stilling til om det første vilkåret - om hensynene bak bestemmelsen ble «vesentlig tilsidesatt» - var oppfylt. Avslaget hviler utelukkende på det andre vilkåret: at fordelene ved tiltaket ikke klart oversteg ulempene. Det er dette vilkåret dommen gir mest veiledning om.
Særlig streng terskel i pressområder
Høyesterett understreker at terskelen varierer avhengig av hva slags tiltak og område det gjelder.
Lovens ordlyd og forarbeider klargjør samlet sett at vilkårene for dispensasjon skal tolkes særlig strengt der hensynene bak strandsoneforvaltningen gjør seg gjeldende, og søknaden i tillegg gjelder byggetiltak i et område med stort utbyggingspress.
Det er et nasjonalt mål at strandsonen skal bevares som natur- og friluftsområde tilgjengelig for alle. Det skal svært mye til før dispensasjon kan gis til bygging her, spesielt i områder med stort utbyggingspress.
Et viktig poeng er at tidligere utbygging i et område ikke hjelper søkeren. Så lenge planene skal vurderes med utgangspunkt i situasjonen da de ble vedtatt, kan det ikke tillegges betydning at området i stor utstrekning allerede er utbygd, og at mange eiendommer har brygger som er bygget i samsvar med tidligere reguleringer. Det hjelper altså ikke å peke på at naboen har brygge.
Bryggen er ett tiltak – ikke to
Et omstridt spørsmål i saken var om landdelen og sjødelen av bryggen kunne vurderes separat – slik at kun landfestet trengte dispensasjon.
Høyesterett konkluderte med at bryggen det her er søkt om, må vurderes som ett tiltak som i sin helhet må ha dispensasjon fra byggeforbudet i kommuneplanens arealdel.
Det tidligere byggeforbudet i strandsonen inneholdt et eksplisitt unntak for «brygge på bebygd eiendom», noe som klart tilsier at brygger i utgangspunktet var omfattet av forbudet. Byggeforbudet ville for øvrig ikke kunne nå sitt sentrale formål – blant annet om å hindre nedbygging av strandsonen – dersom en annen forståelse skulle legges til grunn.
Naturverdier og føre-var-prinsippet
En sentral del av saken var den nasjonalt viktige ålegressenga utenfor eiendommen.
Om lag 30 meter fra land er det lokalisert en større ålegresseng. Dette er en særlig verdifull naturtype i kystsonen, og er viktig som oppvekstområde for fisk og andre arter, samt for vannkvalitet og stabilisering av sjøbunnen.
Partene var uenige om hvilke faktiske konsekvenser bryggen ville ha for ålegresset. Statsforvalteren konkluderte med at den usikre kunnskapen om lokaliseringen av ålegressforekomsten, og at denne mest sannsynlig er dynamisk, tilsier at en bør være restriktiv med å tillate tiltak som kan medføre skader på ålegresset og bløtbunn. Føre-var-prinsippet i naturmangfoldloven måtte i en slik situasjon veie tungt.
Også domstolene må ved prøvingen av slike spørsmål se hen til naturmangfoldlovens føre-var-prinsipp, særlig i lys av det generelle kunnskapsgrunnlaget. Usikkerhet om naturskade er altså ikke et argument for å tillate tiltaket – det er tvert imot et argument mot.
Private utbyggerinteresser har begrenset vekt
Fordelene skal begrenses til forhold som ivaretar generelle areal- og ressursdisponeringshensyn.
I saken her er fordelene ved tiltaket i første rekke at sjøadkomsten til eiendommen forbedres. Dette er et generelt forhold ved eiendommen, men samtidig uten generell samfunnsmessig betydning. Den private utbyggerinteressen har heller ikke forankring i plangrunnlaget. Fordelen kan da bare tillegges begrenset vekt. I lys av de ulempene ved tiltaket finner Høyesterett det utvilsomt at fordelene ved tiltaket ikke klart overstiger ulempene. Vilkåret i § 19-2 andre ledd andre punktum er da ikke oppfylt.
Hva betyr dommen i praksis?
Dommen gir viktige avklaringer for alle som eier eiendom i strandsonen, planlegger å bygge brygge, eller har søkt om dispensasjon fra byggeforbudet.
De viktigste punktene er:
-
Dispensasjonsterskelen er høy i pressområder - også for tilsynelatende små tiltak som én privat brygge.
-
En brygge er ett samlet tiltak. Landdel og sjødel kan ikke vurderes separat.
-
At naboene har brygger, og at området allerede er utbygd, er uten betydning.
-
Naturverdier som ålegressenger og bløtbunnsområder kan i seg selv stenge for dispensasjon - også uten full sikkerhet om skadeomfanget.
-
Føre-var-prinsippet gjelder både for forvaltningen og for domstolene.
-
Private utbyggerinteresser veier lite i fordels-/ulempevurderingen.
-
Høyesterett lot spørsmålet om «vesentlig tilsidesettelse» stå åpent – avslaget ble begrunnet alene i at fordelene ikke klart oversteg ulempene.
Høyesterett kom til at statsforvalterens vedtak om å avslå søknaden om dispensasjon er gyldig. Dommen signaliserer at terskelen for dispensasjon i strandsonen er og blir høy - og at det skal svært gode grunner til for at en privat utbyggerinteresse alene kan begrunne unntak fra byggeforbudet.
