Handel mellom selskaper i samme konsern skal i Norge prises på markedsmessige vilkår, i tråd med det såkalte armlengdeprinsippet. Regelverket gjelder uavhengig av om partene har et økonomisk insentiv til å feilprise, og for større konsern utløses det omfattende krav til dokumentasjon og rapportering til skattemyndighetene. Mange virksomheter er usikre på hvilke krav som gjelder for dem, og hva som skjer dersom kravene ikke overholdes. Manglende eller mangelfull dokumentasjon kan medføre skjønnsfastsettelse fra skattemyndighetene og økt risiko ved bokettersyn. I denne artikkelen får du en oversikt over hva internprising er, hvorfor det regnes som et risikoområde, og hvilke metoder som brukes for å fastsette priser mellom nærstående selskaper. Du vil også få svar på når det kreves dokumentasjon, og hvem regelverket omfatter.
Kort oppsummert: Konserninterne transaksjoner skal prises som om partene var uavhengige av hverandre – både når det gjelder pris og øvrige avtalevilkår. Størrelsen på konsernet og transaksjonene avgjør om du må levere skjemavedlegg til skattemeldingen, og om du i tillegg må utarbeide full internprisingsdokumentasjon. Regelverket omfatter ikke bare konsernselskaper, men også andre nærstående parter der det foreligger eierinteresser eller kontroll.
Internprising, eller transfer pricing, er prisfastsettelsen som skjer ved transaksjoner mellom selskaper i samme konsern. Det kan gjelde salg av varer, tjenester, lån eller immaterielle rettigheter mellom for eksempel et norsk selskap og dets søsterselskap, både norske- og utenlandske. Globalt foregår store deler av verdenshandel mellom konsernselskaper, og en betydelig andel av norske virksomheters handel skjer på samme måte. Regelverket har også betydning for grunnrenteskattepliktig virksomhet slik som petroleum og havbruk.
Både skatteloven og aksjeloven krever at konserninterne transaksjoner skal foregå på markedsmessige vilkår. Dette omfatter ikke bare pris, men også andre avtalevilkår. Selv om prisen i en transaksjon er markedsmessig, vil avtalen være i strid med regelverket dersom kjøper fraskriver seg normal reklamasjonsrett ved feil i leveransen. Vilkårene må samlet sett tilsvare det uavhengige parter ville avtalt. Det holder altså ikke å ha riktig pris alene.
Når selskaper i samme konsern handler med hverandre, mangler de den ordinære interessemotsetningen som normalt finnes mellom leverandør og kunde. Dette skaper et økonomisk insentiv til å sette priser som flytter overskudd til land med lavere skattesats.
Eksempel: Et norsk selskap selger et produkt til sitt amerikanske søsterselskap. Selskapsskatten er 22 % i Norge og 25 % i Frankrike. Konsernet har derfor et insentiv til å sette en høy pris fra Norge, ettersom inntekten beskattes høyere i Norge, mens fradraget i Frankrike reduserer skatt i et land med høyere sats. Ved å sette prisen høyt kan konsernet spare betydelig skatt, selv om de underliggende økonomiske realitetene er identiske uavhengig av prisfastsettelsen.
Konserninterne transaksjoner kan prises på ulike måter. Metodene deles inn i to hovedkategorier: tradisjonelle transaksjonsmetoder og transaksjonsoverskuddsmetoder.
CUP-metoden sammenligner prisen mellom de nærstående partene med prisen i sammenlignbare transaksjoner mellom uavhengige parter under tilsvarende omstendigheter.
Videresalgsprismetoden tar utgangspunkt i prisen som den nærstående kjøperen videreselger varen til en uavhengig tredjepart, og legger til en nærmere bestemt bruttomargin.
Kost-pluss-metoden (cost-plus) tar utgangspunkt kostnadene som produsenten eller tjenesteyteren har, og legger til et påslag som gir en rimelig fortjeneste.
Transaksjonsbasert nettomargin-metode (TNMM) tar utgangspunkt i netto overskuddsmargin som en part oppnår i den kontrollerte transaksjonen, og sammenligner dette med nettomarginen uavhengige parter oppnår i sammenlignbare transaksjoner.
Overskuddsdelingsmetoden (Profit Split) deler det samlede overskuddet fra de kontrollerte transaksjonene mellom de involverte foretakene basert på verdien av de funksjoner, risiko og eiendeler hver har bidratt med. Overskuddet fordeles mellom de nærstående partene slik at det gjenspeiler hva sammenlignbare uavhengige parter ville ha forhandlet seg frem til.
Kravene til rapportering avhenger av transaksjonenes og konsernets størrelse:
| Krav | Unntatt kravet dersom |
| Skjemavedlegg til skattemeldingen | I skatteleggingsperioden har kontrollerte transaksjoner med verdi på mindre enn 10 millioner kroner, og har mellomværende med nærstående selskaper på mindre enn 25 millioner kroner ved utgangen av skatteleggingsperioden. |
| Full internprisingsdokumentasjon | Konsern der nærstående har færre enn 250 ansatte og har enten salgsinntekter som ikke overstiger 400 millioner eller har en balansesum som ikke overstiger 350 millioner. |
Den fulle dokumentasjonen skal beskrive selskapet, konsernet, de konserninterne transaksjonene og hvordan prisfastsettelsen er gjennomført. Dokumentasjonen skal holdes løpende oppdatert, og skattekontoret kan kreve den fremlagt på kort frist.
Også virksomheter som ikke er omfattet av dokumentasjonsplikten bør ha et bevisst forhold til prisfastsettelse av konserninterne tjenester, med god underliggende dokumentasjon. Dette reduserer risikoen for overraskelser ved bokettersyn.
Regelverket omfatter også transaksjoner med nærstående parter, andre selskaper, innretninger eller personer der det foreligger eierinteresser, eller det på annen måte har kontroll eller instruksjonsmyndighet over. Kretsen av selskaper og parter som omfattes kan derfor være betydelig større enn det som fremstår naturlig ved første øyekast.
Har du konserninterne transaksjoner eller transaksjoner med nærstående parter, og er usikker på om virksomheten oppfyller dokumentasjonskravene. Ta kontakt med oss. Vi bistår med vurdering av prisfastsettelse, utarbeidelse av internprisingsdokumentasjon og rådgivning ved bokettersyn.